«– – – Natt til langfredag. Natten da frelseren gikk med vennene sine til Getsemane. Mørket lå tett over Gropa der Cornelia smeltehytte breiet seg med sin kåppårbod og stangvekt og det store vasstårnet konstmester Johannes hadde konstruert. Lettere lå natten over dalsidene og de snaublåste dalsidene og de snaublåste berghamrene oppover mot Kiempeplassen.»

Slik begynner det første kapitlet i Kjærlighets veier, fjerde bind av Nattens brød, kapitlet «Langfredag».
Egentlig skulle jeg lagt en lenke her slik at dere kunne lese videre, dere som ikke har bøkene. Men bøkene er nå sperret på bokhylla.no. Alle de store verkene: Den fjerde nattevakt, Christianus Sextus og Nattens børd er sperret. Noen andre er fortsatt åpne.
Jeg sendte en e-post og fikk raskt dette svaret fra Nasjonalbiblioteket: «Her har rettighetshaverne trukket bøkene fra visning for norske ip-adresser, noe de kan gjøre i henhold til avtalen vi har med Kopinor.» – Så trist. Rettighetshaverne er vel MS-forbundet ved det legatet som styrer for dem? Jeg skal følge opp dette etter påske. Så sentrale bøker, og så skal de ikke kunne vises for norske IP-adresser. Hva er begrunneslen?
Hele teksten kan jeg jo ikke ta med, og egentlig liker jeg ikke å ta med så store bruddstykker; så dere som har bøkene; ta fram igjen Kjærlighets veier.

«IV slett kom en mann gående vinterveien opp til Kiempeplassen. Av alder kunne han være litt oppe i tredveårene. Han bar en bylt og et par tøfler hengende på en påk over akslen og gikk i blakke støvler av ugarvet skinn.»

Han kunne ligne en omreisende komediant. Men, nei:

«Han var langt fra en slik personage – dertil så hans ansikt altfor strengt og alvorlig ut. Han minnet i all sin magerhet om hr. Jens Bernhoft, presten i Østerlid. I grindsleet nedenfor Kiempeplassen ble han stående i morgensolen og la håret pent utover akslene. Hendene var smale og ingen fingre manglet – så hadde han vel snaut gjort en dags gagnlig arbeid.
Herre eller landløper – nå gikk han opp den grå grasvollen til husene. Hele veien stirret han ned – ga nøye ans på hvert strå og påskyndet langtfra sin gange. For alt det en visste kunne det være mange tanker som tvang ham til å gå langsomt.
Det var jo langfredags morgen.»

An-Magritt og Johannes sov. Fra fjøset bøljet Hovistuten.

«Det la seg et smertelig drag over mannens ansikt. Han tok fram fra barmen sitt evangeliarium og bladde en stund i det. Imens så han seg rundt i tunet. No skinte solen mellom stallen og fjøset. Det fikk ham til å tenke på det lys som skulle bryte fram påskemorgen. Om tre dager!
Han hadde ingen kirke å lese dagens tekst i. Intet alter å knele ved i stille bønn. Han knelte så foran dørhyllen og slo opp St. Marcus 14. II.
(Min kommentar: Markus 14:71-72, der Peter fornekter Jesus tre ganger.)
(…)
«Døren til svalgangen gikk opp. An-Magritt sto der rødkinnet og med utslått hår.
Kven er du?
(…)
Mannen med ansiktet trykket mot dørhyllen så endelig opp. Som lyttet han til noe uendelig langt borte.
An-Magritt kjente ham. Det var Cimber – latindegnen som noen år før hadde forlatt smeltegruven for å søke lærdom ute i verden.
Cimber! Er du kommen att frå kongens Kjøbenhavn?
Ja-ja. – sa han bare. Var det en evighet siden eller et døgn?
Er du prestlærd no?
Ja-ja. Hører du skrikene fra Golgata, An-Magritt?
Hun foldet hendene. Cimber talte Guds hellige ord til henne. Også hun begynte å fryse i den klare vårsolen.
Det er snart to tusen år siden, Cimber!
Han er uten tid, An-Magritt!»

Dette krusifikset ligger i et glasskap i den gamle ny-butikken til Amneus Boghandel i Kjerkgata. Dette krusifikset, en gang kjøpt av Johan Falkberget, gitt som gave fra An-Magritt til henne som stelte mest med Agnes Falkberget på sykehjemmet den siste tiden.

Cimber får bo hos An-Magritt og Johannes.
To kapitler senere:

Sarepta i stangvekta
«Før soloppgang annen påskedag kom en av de radmagre drengene til hr. Jens med bud til degnen Pedro om å la være å ringe til samling i Østerlid. H. Jens lå til sengs.
Almuen kom ruslende nedover igjen fra kirken. Lå han i sott? Her grasserte ingen farang. Var det tegn på primstaven som spådde mannedaue denne årstiden skyldtes det nok bork- og benmjølsbrødet.»
(…)
«Ingen trodde sine egne ører og øyne. Pedro sprang gårdfares og kunngjorde at Cimber skulle holde samling i stangvekten IVde påskedag.
Cimber? Den fordrukne latindegnen!»
(…)
«For å holde lovnaden sin til Pedro tok bøndene og leilendingene på seg kirkeklærne fjerdedagen og gikk halvt i skjul mellom gråvierkjerrene langs elven oppover til smeltehytten. Helt fram trengte de ikke gå bardus – det kom an på det andre fant for godt å gjøre. En måtte passe seg for ikke å bli utledd. Alle hadde ikke An-Magritts framkjømthet.
I stangvekten og bortover den svovelbrente plassen rundt den ség en stor almue inn.»

Cimber kom i kappe og krage.
Pistolen i degnefrakk.
Hedstrøm kom gående.
Og sognepresten! På prostiets vegne for å høre candidatus Cimbers forkynnelse.
Til dagens tekst hadde Cimber valgt Elias’ ord til vedsankersken i Sarepta:

«… I er alle vedsankere i eders eget karrige Sarepta. Og I fattes sjelens og troens mel i eders krukker og trøstens og glædens olie i de krus I holder i eders hænder. I står i den ganske dag foran smelteovnene og hungrer tillige. Ti eders krukker og krus er tomme.
I kjører korn og grøde de lange veier i uveir og storm. Og hungrer lig ulver mellem de fylte tøndene.
Ja, det var rene ord for pengene. Cimber var nok noe til prest. …»

Glassvindu i katedralen Saint-Front. Périgueux, Dordogne, Frankrike. 1881.
Elia og enken i Sarepta
Av Père Igor, hentet fra SNLs artikkel om Sarepta.

Les gjerne innlegget Johan Falkberget og påsken.
Påsken var spesiell for Falkberget.