Johan Falkberget og Arne Paasche Aasen

Våren 2025 gikk musikalen «An-Magritt» sin seiersgang i Trøndelag.

Selv om jeg har skrevet en del om Nattens brød og An-Magritt opp gjennom årene; her kommer en liten sak til. Forbindelsen til Arne Paasche Aasen kommer helt til slutt. For først er det nødvendig å ta med historien om en liten forkommen gutt slik Falkberget beskriver han i Nattens brød.

Historien om Pistolen. Som egentlig het Pedro.
Legdegutten hestjelkeren tok til seg. Stjal. Det er i kapitlet «Dyrenes helvete – er på jorden» vi først møter ham, i første bindet av Nattens brød, An-Magritt. Jeg tar med deler fra dette kapitlet, fordi det forteller mye både om hestjelkeren og Pistolen. Hestejelker, det var han som dro rundt i bygdene og kastrerte, eller jeklet, hester og okser.
                  «Tater! Nei ikke nettopp det heller! Han heftet en bøxelplass og betalte skatt i tingstuguen for to eldsteder. Imidlertid slepte hestjelkeren på en ussel skugge gjennom livet.
                  Han gikk i denne verden med to bestialske øyne. Ja det ene kunne hverken laste eller rose. Men det annet var merkelig nifst. Mørkt og stort og stirrende. Den som uforvarende så inn i det sa: Au!» (…)
                  «Kalasene i Hestjelkerbølet hadde så langt fra aller beste ord.»
*
An-Magritt hadde tinget hestjelkeren til å kastrere ungoksen hun hadde kjøpt. Han kom ved midnattstid. Han hørte natten til, som det står, stjernene kalte han sine nærmeste venner. Neste dag skulle oksen kastreres:
                  «En syv år gammel gutt og to skumle personer fulgte ham. Pistolen – det hestjelkeren kalte gutten – gikk oppspilet med selvlysende øyne.»
*
Fantene fortalte de grusomste historier.

                  «Pistolen var uten foreldre og hjemsted i verden. En slektsløs legdegutt. Hans trøsteløse liv angikk ingen. Nei ingen og alle. Nærige husmødre dryppet lut i melken hans for å krympe tarmene. Han – og alle legdeonger – levde i lus og lort. I de altfor trange barmhjertighetsdører – Pistolen smøg forskremt inn – møtte han den samme rå forbannelse: Helvetes garp! Kjem du attrekende for å æta oss tu husa!
                  Hestjelkeren fant ham en kveld sittende under en vegtavle.
                  Hver natt gråt og frøs han i søvne. Hadde han hørt et eneste trøstens ord i noen munn? Tre fingre i været: Aldri! I evighet aldri! Ingen sukket i Jomfru Marias namn ved sengestavnen der han lå i bakgårder og uthus. Ingen på jorden iallfall.
                  Kanskje streifet en himmelsk glede gjennom hans døde mors hjerte i graven første natten han lå hos hestejelkeren i de store færdafjøsene.
                  Han frøs ikke den natten. Hestejelkeren brettet mudden sin rundt den lille radmagre menneskeskikkelsen. Han selv lå uten – full og utstøtt.
                  I grålysningen morgenen etter sa han til den vesle forkomne sengekameraten:
                  Jeg trenger storligen en pistol til å bryne knivene og pusse tengene mine. Et svinehell at vi to møttes!
                  Og så sluttet legdegutten seg til ham – som hunden til mannen. De delte brød og sult. Og når det vanket en sup – i embeds medfør – tømte ikke hestejelkeren staupet lenger til bunns. Han lot Pistolen få spilldråpen.»

Pistolen fikk opplæring ved å begynne å kastrere katter. De hadde ikke særlig medlidenhet med de hjelpeløse, fresende dyrene.

                  «Hva for noe? Medlidenhet! I en natteravns ører ville ordet lydt som grusom spott. Hadde noen medlidenhet med dem? Ho! Ho!»»

Det er mange små beskrivelser av Pistolen. Da de kom inn på Kiempeplassen, hadde An-Magritt sovnet ved ilden som hadde gått ut. Den ene lazaronen gjorde en grimase:
                  «Pistolen holdt handen for den butte oppstoppernesen og kniste til geberden.»
Og videre:
                  «Pistolen krøp liten og smal inn i sopråen og la hodet mot armen. Ennå tålte han ikke gå under åpen himmel natt etter natt. Kvalmen plaget. Han var dessuten født månesyk – påsto hestejelkeren. Og spyet kom derfor i munnen. …»
                  «Pistolen gjemte den melkebløte haken sin nede i halskluten. Øyenvippene senkedes – langsomt. Han sov – – – og hestejelkeren døset.»

Neste morgen:
                  «Da oppdaget An-Magritt Pistolen i sopråen. Øynene deres møttes – i et slags gjensyn.
                  Hun hadde aldri hatt søsken. Alltid var det et tomt rom inne i henne. I det satt ingen med
samme kjøtt og blod.
                  Hun torde ikke fundere mer over det.
                  Her – sa hun og rakte Pistolen en oppsmurt klenning. Ta av deg lua og les før maten.
                  Ingen ømme søskenhender møttes over bordet. Hun ga det til en vilt fremmed.»

Pistolen leste bordbønnen sin. An-Magritt ga ham en ny klenning, med smøret ned. Hestjelkeren likte det dårlig, for «Pistolen var så visst ikke noen skarpretterunge». Da hun skjelet bakover til pistolen, tenkte hun:
                  «Øynene og de innhule kjakene hørte fremmed folkeslag til.»

Så gjorde hestejelkeren seg klar. Han fordelte arbeidet. Forklarte Pistolen hvordan han skulle håndtere knivene, i en helt annen tone enn han snakket til de to andre.

                  «Pistolen smilte. Et smil – der liknet et matt og skjelvende stjernelys i den mørkeste natt.
                  Ja, mester – – – ja – »

Det er en ganske sterk hendelse å kastrere en okse. An-Magritt skrek.  … Lidelsen – grusomheten – nådde helvetes djup. Oksen stønnet.

                  «Pistolen sto blek og skalv. Han var ikke helt herdet ennå.»

Etter kastreringen sover hestejelkeren, mens An-Magritt og Pistolen var våkne. Men før han sovnet, tenkte hestejelkeren at han næret en omsorg:
                  «For Pistolen! I gutten ga Vår Herre ham en helt ufortjent gave. Hvem kunne få mer enn et menneske til skjenks. Ingen! Hadde ikke en mester ansvar for sin læresvenn? Jo! Jo! Pistolen kom til en stor mester. Verdens største.»
… …
                  «Kan du lesa, Pistol? Spurte An-Magritt.
                  Jeg lesa nei – sa han og grinte henne opp i ansiktet. Kven skulle ha lært meg det?
                  Hestejelkeren vel!
                  Han kan it lesa sjøl.
                  Og så tidde de lenge.
…
                  Enn du – kan du lesa, An-Magritt?
                  Ja.
                  Nei kan du! Ropte Pistolen. Kven har lært deg det?
                  ‘n bessfar.
                 Prente du med penn?
                  Je lyt lære meg det.
                 Men rekne kan du it?
                  Kefør ska je it kunne? Du spør så dumt!
                 Ingen kvinnfolk greie rekne mer enn lausongan og fingrane sine.»

An-Magritt spør han om Gud, skaperen, om Jesus Kristus, om Jesusbarnet, hyrdene, englene og Betlehem. Og An-Magritt forteller.

Så møter vi hestejelkeren og Pistolen igjen i et senere kapittel. Det er mye sykdom rundt i dalen og hestejelkeren har rykket opp til feltskjær. De trenger ikke lenger gå nattestid.

                  «Du Pistol! Sa han ved dødsleiene og pekte ned i Håndboken. Les Gudsordet. Nei it je!»
 … Og Pistolen «leste apostlens ord med uskyldig og spe stemme … han leste i en vakker toneart.»
*
«En natt de lå i et skummelt traktøri sa han bak ryggen til hestejelkeren:
                  Mester! Vi lyt gå oppom Kiempeplassen!
                  Kerr skal vi der?
                  Da ble det bleke og kalde ansiktet til Pistoleen varmt.
                  Je vil lesa en Davids-salme før ‘a An-Magritt.
                  Ho kan lesa sjøl.
                  Hm ja – men ho veit it at je kan det.
                  Vi går benest dit – sa hestejelkeren dødsens alvorlig. I morgen den dag! Vi står opp i tidligste
laget!
                  Han lå der stor og stolt over at Pistolen leste bedre enn Filip løpedegn og An-Magritt.
                  Ingen er i stand til å måle gledesdypene i det arme og fattige liv – – –»

*
En ny vår kom. Pesten – lungebrannen hadde på nytt herjet.
                  Hakk i hæl trasket Pistolen i mesterens skinnvams – frøs og hostet i vårsolen. Hver gang hestejelkeren hørte den hule strupelyden vendte han hodet bakover. Og det gled en skugge over det arrede ansiktet hans.

Historiene om Pistolen er mange. Hestejelkeren stjeler bøker til ham. Og når Johannes et sted sier til An-Magritt «Führe uns nicht in Versuchung!» står det:
«Hun forsto ordene. Pistolen og Pontus og hun kunne hele Luthers fadervår. De stjal seg til å lære det og budene og Troen for lenge siden i den store bønneboken til broder Jürgen oppe i hyttetårnet. Hvert prentet ord de så i postiller og skrifter løftet dem opp i et underlig lys. Bøxeksitterne og leilendingene kalte det toskeskap og storkarstull.»

Johannes kalte for øvrig Pistolen for «zigeuner».

Pistolen hadde en vakker sangstemme. Han «sang salmer og koraler prydeligere enn en kordreng hos pave Bonifatius.» Hestjelkeren sa «Han søng som måltrosten.»

Og presten sa til hestejelkeren at Pistolen, eller Pedro som presten nå kalte ham, skulle få starte med å synge ved legdlemmernes graver.  Og Hestejelkeren som møtte kølfogden på vei fra presten, greide ikke å holde for seg selv «at Pistolen fra denne dag hette Pedro – tilsatt løpedreng og gravsanger og ville stige til klokker og mester i faget.»

An-Magritt og Pontus måtte selvsagt få fortsette å kalle ham Pistolen.

En gang Pedro får være med An-Magritt til Trondhjem, synger han for Angell og Lorentz.

Senere, da An-Magritt og Johannes blir gift i Vor Frue kirke i Trondhjem, ønsket rådmann Angell at løpedegn Pedro skulle synge en salme fra klokkerstolen. Og pedro sang, litt famlende først men så:
«Angell hoppet i stolen. Den store tomme kirke fyltes av himmelske toner. Ingen kantor hadde i hans tid formådd å traktere i Vor frue en så guddommelig sangrøst.»

Og så. Lenge etter kalte rådmann Angell Pedro til Vor Frue som klokker. Som vikar.

Historien om møte og vennskapet og etter hvert kjærligheten til Eva, får du lese selv. Det er like vakkert som mye annet i Nattens brød.

Men så var det altså Arne Paasche Aasen

I 1915 hadde Arne blitt med sin mor Augusta Aasen til Grorud der hun skulle holde politisk foredrag om kvelden. Arne var blitt med fordi han hadde et håp om å få hilse på Bergstadens dikter. Håpet gikk i oppfyllelse: «han sto som naglet fast og bare nistirret på den stolte skikkelse. Vakrere kar hadde han aldri sett. Det var sagn og eventyr, drøm og dåd, det var forjettelse i øynene hans», skrvier Arne Paasche Aasen i 60-årsskriftet til Johan Falkberget.

Men det var likevel ikke hans opplevelse av Falkberget det i denne sammenheng det er snakk om. Det er Falkbergets opplevelse av møtet med Arne!

Kapittelet «Arne Paasche Aasen», i Falkbergets I lyset fra min bergmannslampe (1948), starter slik:
«En søndagskveld for omlag tretti år siden møtte jeg i Teppabakken på Grorud Augusta Aasen (hun døde noen år senere ved en flyulykke i Moskva) og sønnen Arne – «ved siden», som det står om Eindride. Det var sol og sommer – rosenes årstid i Østre Aker – stedet mest kjent for sine ville lørdagskveldsslagsmål; ingen ante den verdensberømmelse det senere ville få – Trygve Lie gikk enda med russeluen.
Jeg sto en stund og pratet med fru Aasen om ett eller annet politisk brennpunkt ute i Europa. Hun hørte til de våkne og radikale kvinner – en hjerneklar og revolusjonær hvis varme og kloke ord en mer enn gjerne lyttet til. Augusta elsket Russland og kalte det folkenes nye fedreland.
Arne terpet latin. Og skrev vers på innersiden av permen i skolebøkene. Før vi skiltes spurte jeg hva han tenkte å bli. Og svaret kom kjapt: «Dikter som Dem!» Han var usedvanlig vakker – nærmest sydlandsk mørk – livlig i sine bevegelser. Når jeg tegnet Pistolens ansikt i «Nattens brød» måtte jeg ofte tenke på Arne Paasche Aasen slik jeg minnes ham i Teppabakken den søndagskvelden.»
*
Det er mange skildringer av Pistolen i de fire bindene av Nattens brød. Jeg kan ikke ta med alt. Men kanskje dette kan inspirere til å bruke vinteren til å lese Nattens brød ?
Og mens jeg har skrevet dette kom jeg til å tenke på at tittelen på siste bindet, Kjærlighets veier, ikke bare handler om kjærlighetshistorien mellom An-Magritt og Johannes. Kanskje handler det også om den vakre kjærlighetshistorien mellom Pistolen og Eva.

Arne Paasche Aasen (foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)