Johan Falkberget og Johan Halmrast

Påskemorgensalmen!
«Å, salige stund uten like».
Fredag før påske sto innlegget «En salmehistoriens «one hit wonder» i Fedrelandsvennen.
Men hvilken sammenheng er det mellom denne salmen og Johan Falkberget?

Jo, – Falkberget hadde skrevet en artikkel i «Kirkeklokken» i julenummeret i 1936. Nettopp om salmen og Johan Halmrast. Blant annet om hvordan han hadde møtt Halmrast på Hammersborg i 1908. Jeg har ikke greid å få lest selve den opprinnelige artikkelen i julenummeret. Når jeg først begynte å lete blant henvisninger til Falkberget og Halmrast, dukket både det ene og andre opp. Gjennom årene mange som henviser til artikkelen.

Som det står i innlegget i Fedrelandsvennen, skrevet av Nils-Petter Enstad, fotoet er også hans:

«Det finnes ingen bilder av Johan Halmrast. Den eneste kjente beskrivelsen av hans utseende har vi fra en annen Johan, som møtte ham på Hammersborg i Kristiania en sen høstkveld i 1908. Om de «møttes» eller bare passerte hverandre sies det ikke noe om. Falkberget beskrev ham slik, nesten 30 år senere: «En grå forstemmende høstkveld i 1908 møtte jeg ham på Hammersborg. Han kom bærende med en stor bylt i armene – det liknet en krukke. Klærne hans var blankslitte – bar preg av en gavedress – kassert i en velstandsfamilie. Hodet fortonet seg i tåken og det grønne gassbluss uforholdsmessig stort. Ansiktet blekt og alvorlig».

Andre har ment at han var «nærmest en dverg», med misdannede fingre og trolig en pukkel på ryggen. Kanskje var det utseendet som gjorde at Falkberget så ham og senere husket ham; kanskje var Halmrast på sett og vis en kjent skikkelse i Kristiania i 1908 som den journalistikkens og trivialitetslitteraturens flittige maur som han var.

Denne kvelden var de to Johan på hvert sitt sted i livet. Falkberget, 29 år gammel, hadde gitt ut noen små fortellinger på lokale forlag på Røros-traktene, og hadde hovedtyngden av sitt litterære virke foran seg. Halmrast var 42 år, plaget av sin svake helse og med bare noen få år igjen å leve.»
Litt lengre ut i innlegget siterer igjen Enstad fra Falkbergets artikkel i 1936:
«I den artikkelen om Halmrast som Falkberget publiserte i 1936, etterlyste han alle de andre salmene han mente navnebroren måtte han skrevet. «Dette er ingen nybegynner-salme», skrev han.»

I artikkelen «Maria Magdalenas Jubel» i Krigsropet i 1968, skriver de litt mer fra Falkbergets artikkel i Kirkeklokken, om møtet med Halmrast: «Defekte skuldre, langt ansikt, nærmest liten, lange ben, kledd i svart, slitt dress. Han bar på en bylt …»

Artikkelen er faktisk illustrert med møte mellom de to Johan’er. Det står ingenting om hvem som har illustrert.

Falkberget sluttet sin artikkel med å etterlyse flere underretninger om den loslitte poeten, han som hadde diktet sangen om Maria Magdalenas Jubel. Litt lengre ut står det at Falkberget har uttalt seg om salmens verdi: «Den er et episk dikt på tre strofer, fullkomment uten skavank og lyte fra poetisk synspunkt, og som kristen innlevelse en juvel. Og mot slutten: «I et brev angående den døde påskeskalden siterte Johan Falkberget et par linjer fra «Den store hvite flokk»:

Her gikk de under stor forakt
men se dem nu i deres prakt.

Vi vil, liksom Johan Falkberget, gjerne tro at disse ordene kan tillempes på den fattige poeten Johan Halmrast.»

I 1982 hadde Krigsropet en ny artikkel om Johan Halmrast og Maria Magdalenas Jubel med mye av det samme innholdet, men her er det også et bilde fra 1966 da en minnestein på Østre gravlund ble avduket.

I Fredrikstad Blad i 1969, gjengis mye av det som sto i Krigsropet, men der nevnes det også at salmens opprinnelige tittel var «Maria Magdalenas jubel».

Samhold-Velgeren har i 1992 artikkelen «Et 80 års-minne» i forbindelse med at det var 80 år siden Halmrast døde, enda litt mer fra artikkelen i Kirkeklokken: «… og som kristen innforlivelse en perle. Det er Maria Magdalenas møte med Jesus i den årle påskemorgen vi blir vitne til. I fra sin dype sosiale fornedrelse løfter salmedikteren ansiktet mot det evige under. Han gripes så helt av Kristus-seieren. Det er en sjelden visjonær klarhet og kraft over Halmrasts påskesalme. Dens stjerne står i senit og vil alltid bli stående der.» Så vidt Johan Falkberget.
Falkbergets skrev i sin artikkel i Kirkeklokken i 1936 at graven burde bevares om den fantes. Og med appell om å foreta litteraturhistoriske og biografiske undersøkelser om Halmrast.

Artikkelen førte til at kirkehistoriker I. Welle, rektor H. Nordendahl og sokneprest N. Høimyr begynte å samle opplysninger om den døde og glemte salmedikter. De skrev artikler og kronikker i dagspressen. Soknepresten lokaliserte graven til Halmrast, og en del journalister under ledelse av H. Stene Dehlin satte i gang pengeinnsamling til å skaffe gravstein og legat for vedlikehold. I 1966, 100 år etter Halmrast ble født, ble minnesteinen reist på den slettede og glemte graven. En vakker lys granittstøtte ble reist. Mange var møtt fram. I minnetalen sa Stene Dehlin bl.a. at «Maria Magdalenas Jubel var oversatt til en rekke språk og som brusende vårbekk har salmen fosset gjennom norske menigheter og ut over hele jorden.» Dette gledet Johan Falkberget meget. Halmrasts begavelse og triste livsskjebne gjorde alltid et sterkt inntrykk på ham, sto det i Finnmarken i et stykke i februar 1975.

Når Falkberget skriver om hva han og de andre bergmennene leste ved gruvene, kommer han stadig tilbake til «folkelesningsforfatterne» som mange lærde så ned på. Falkberget selv ville gjerne være «folkelesningsskribent», – ja, han vil bære denne tittelen «med det for den nødvendige hovmod», skriver Rolf Thesen. Falkberget har skrevet pent om dem; H. A. Foss, Rudolf Muus, John Lie og Halmrast. Thesen siterer Falkberget: «Mange av disse underlige forfatterne hadde virkelig talent, men en aldri sviktende fattigdom tvang dem til å skrive for «ukens ti-kroner» – de klarte ikke å ta neste trin i dikterkunstens stige – for der ville de både sulte og tørste i hjel. Enkelte av dem var røde demokrater og havnet for sine skriverier på Møllergata 19. De gjorde sitt land og sitt folk en langt større tjeneste enn de svinepelsene som kopierte under fingerte forfatternavn forbryterlitteratur i utenlandske magasiner. «Folkelesningsforfatterne» var tross alt norske og innlot seg ytterst sjelden på pornografiske skildringer – det gjelder særlig Muus, Flatabø, John Lie og Halmrast.» … «De prenter i sin sosiale nedverdigelse om og om igjen livsdrømmen – eventyret bak alle eventyr.»

I Komandantvolds «Fra vise til salme, en studie i Johan Falkbergets poesi» er det også henvisninger til Johan Halmrast. Der står det:
«Et annet folkelig utgangspunkt for «psalmisten» Kiempen er den lite påaktede forfatter Johan Halmrast som «satt ille kledd, uanselig og matlaus på et trekkfullt kvistkammers i 90-årenes Kristiania og skrev sin beåndede påskehymne (– – –)», «Å, salige stund uten like». Falkberget omtaler Halmrast flere steder i sine artikler og vendte i brev han skrev under arbeidet med Nattens brød, tilbake til sin navnebror. (…) I et brev 15.2.1951, der han roser Halmrasts påskesalme, forteller dikteren om sin plan å utgi en av Halmrasts «folkelesningsbøker» på «Fjellheimen Forlag.» Prosjektet kom imidlertid ikke i stand.

Søker du på Johan Falkberget Halmrast på nettbiblioteket hos Nasjonalbiblioteket, finner det jeg har hentet stoffet til dette innlegget fra.