«Røros er landets einaste by som kan rose seg av å ha turistbrosjyre i skinnband.»

Dette skrev Gerhard Hedlund, redaktør, journalist, lokalhistoriker og forfatter fra Telemark, i en artikkel i 1985 om «Soknepresten fra Mo som vart modell for Falkbergets Benjamin Sigismund». Kanskje var fortsettelsen mer riktig for nesten 40 år siden:

«Falkberget har skapt grunnlaget for at Røros i dag er stor turistkommune med mange attraksjonar henta fra hans diktning. Sommaren er stutt på Røros, men turisttrafikken er hektisk og stor. Kvart einaste år valfartar fleire hundre tusen menneske til Bergstaden, og dei aller fleste av dei har lese om berggesellar, om An-Magritt og konstknekten, om presten Benjamin Sigismund og Gunhild Bonde og deres lagnadstunge kjærleik, ulovlig og sterk. Over vidda kan ein kjenne pusten av den mektige naturen som er ramme kring personane i Eli Sjursdotter, fortellingen om bondejenta ved samme namn som levde inne i ødemarka sammen med desertøren fra Armfeldts armé, Pelle Jønsa. …»

100 år
I høst er det 100 år siden Den fjerde nattevakt kom ut.
Jeg har som mål å legge ut noen tekster om romanene i ukene som kommer. Nå først en tekst jeg skrev til årets medlemsblad for Falkberget-Ringen. Ikke alle er medlemmer der, så dermed håper jeg at den på denne måten kan nå ut til flere.

Bergstadromanen – Vandringer
Flere av Falkbergets romaner har deler der hendingen er lagt til Bergstaden, men det er Den fjerde nattevaktsom er Bergstadromanen framfor noen.

Da VG for noen år siden hadde et stort oppslag om steder rundt i verden som en kunne oppleve gjennom romaner som ga en ekstra dimensjon til et besøk, tenkte jeg at på den lista skulle også Røros ha vært.

Opp gjennom årene har jeg ledet en rekke vandringer med basis i Den fjerde nattevakt. Noen har bare vært gjennom ord og bilder, mens andre har vært fysiske ute i Bergstaden. Jeg tenkte også en gang at ei St.Hans-vandring sammen med Benjamin Sigismund og Ol-Kanelesa fra Bergstaden til Arvedal kunne vært et opplegg å prøve på. Foreløpig har det bare blitt med et par bussturer. 
Grupper som i god tid har bedt om forslag til opplegg, har jeg anbefalt å lese Den fjerde nattevakt før de skulle komme, slik at vi kunne bruke den som utgangspunkt både ute og inne. Senest i april i år hadde jeg ei kvinnegruppe som var på Rørostur. De leste på forhånd. Vi hadde en spennende kveld inne, ettersom det var «huggu buver». De var på Rørosmuseet og så utstillingene om gruvedrift og kobbersmelting, «Ti finpussa» og «Vaskarryss og bersa». Nyttige utstillinger i forhold til romanen. Og selvfølgelig var de i kirka. Vel hjemme i Oslo samlet de seg hos henne som hadde storskjerm, for å se NRKs Den fjerde nattevakt fra 1960. Meget imponert, var tilbakemeldinga. Ja, fjernsynsteaterforestillinga ligger fortsatt på nett, og den er like sterk i dag som den gang.

Et av de gode minnene er fra 2009 da Kreftforeningen hadde landsmøte på Røros. Jeg ble bedt om å holde et foredrag. Akkurat hvordan det skjedde husker jeg ikke, men det var snakk om at delegatene til landsmøtene brukte å få en gave, om jeg hadde forslag. Selvfølgelig! Da de ankom hotellet, lå det et eksemplar av Den fjerde nattevakt til alle. 170 stykker. (Jeg fikk en god avtale med Aschehoug).

Den lille folderen fra 2011 «Vandring blant Falkbergetskattene i Røros hotell og Storstuggu» viste bl.a. til utstillinga «Skulptur i fotografi» i gangen fra hotellet til Storstuggu, med Per Sverre Dahls figurer fra Den fjerde nattevakt fotografert i Røros-miljø av Esten Borgos. Folderen lå lenge på hvert rom i hotellet. Den var første skritt i det jeg tenkte kunne bli at alle hotellene på Røros hadde Den fjerde nattevakt i nattbordskuffen, i stedet for Det nye testamentet. Trass i avtale med Aschehoug, ulike framstøt strandet.
Nå ligger heller ikke folderen på rommene.

Den engelske utgaven «The Fourth Night Watch» har jeg også anbefalt til internasjonale grupper som har gjestet Røros. Den ligger på nettet, University of Wisconsin, search.library.wisc.edu. I 2008 var vi en delegasjon til den italienske gruvebyen Agordo. Vi møtte ei dyktig ung dame som tolk. Jeg fortalte henne om Den fjerde nattevakt og at den fantes i engelsk oversettelse. Hun ble veldig interessert. Vel hjemme fikk jeg tak i et eksemplar fra USA og sendte til henne. Da de senere kom på gjenvisitt til Røros, kunne hun fortelle de andre italienske om steder og personer hun hadde lest om i boka. Det ga en ekstra opplevelse av det å komme til Røros.

I skuffen min ligger et halvferdig manus til en vandreguide. Jeg har bl.a. registrert alle steder, alle personer og alle yrker som er nevnt i romanen. Kanskje er nettopp 2023, 100 år etter romanen kom ut, riktig tidspunkt for å gjøre alvor av å få det trykket. Med kart. For med romanen i hånd eller på øret kan vi vandre rundt i opplevelsene.

Vi kan gå som Benjamin Sigismund den første tidlige morgenen på Bergstaden opp Storgata, gjennom Rauveta til kirka. Kanskje møter vi en rødkledt kvinne på kirkegården?

Vi kan følge Sigismund inn i kirka, eller vi kan som han, springe de første ti-tolv trappetrinnene opp til øvre kirkegård i følge med Ol-Kanelesa.

Vi kan sette oss på en benk å lese om ett av møtene mellom Benjamin og Gunhild oppe i kirketårnet. Falkberget skriver så levende at vi ser det for oss.

Eller vi kan følge i fotsporene til Benjamin Sigismund og Ol-Kanelesa når de St. Hans vandrer til Arvedal for å holde gudstjeneste. Vi kan passere ei lita røststuggu oppe på Haugom og synes vi skimter Gunhild innenfor vinduet. Og gå som Benjamin fortapt i forelskede drømmer veien nordover nesten helt til vi har passert Gubbstenen. Nordmed Nyplassbruene på Orvos kan vi ta oss en pause og bade. Og synes vi hører førselsbøndene som drar forbi, le høyt og si «Fant! – Fant som skjøl tå seg vintermøkka! Vi kjenne det lufte farre lang lei!» Og bli som Ol-Kanelesa; skamfulle.

Vi kan gå ei kveldsstund opp til Hittersjøen, se mot noen av lauene og tenke på at en gang var det stenete finnskjeggmoer der, og så se for oss Jo-Haraldsa som brøt og ryddet jord. Hver vår hadde han en litt større dyrka flekk. Om vinteren skrapte han sammen hestemøkka ute på isen etter alle ferdagampene og dro den på kjelken sin opp for å gjødsle. Den gangen folk sa han var en tosk og en tull –. Men etter tretti år «… var det ingen som sa han var en tosk og en tull – – – nei, nå sa alle at det var et ordentlig kars-arbe». 

Og vi kan, mens vi sitter der opp på en av benkene se for oss oberst von Bangs brigade som gjestet Bergstaden i ufredstida, la dansegulv og hadde gilde for befolkningen. Se presten springe ned over Sjøbakken med Gunhild på slep for å finne Ol-Kanelesa. Når han kommer igjen med smeden, har Gunhild blitt borte.

Boka er full av slike hendelser der vi kan følge personene rundt, se dem for oss. Og Falkberget gir oss mange små glimt som skaper lyst til å forstå mer av Bergstadens og Kopperverkets historie. Ikke minst med et besøk i Rørosmuseets utstillinger. 
At Den fjerde nattevakt har vært dramatisert flere ganger og at den også er blitt opera, er ikke til å undres over. 

Med dette, har jeg kanskje gitt dere et lite innblikk i hvorfor jeg kaller Den fjerde nattevakt en opplevelsesroman.

Den fjerde nattevakt er fortsatt i salg. Dessuten ligger romanen på Nasjonalbibliotekets bokhylla.no.